Tanja Arntsen har på modig vis stått fram og fortalt at hun ble utsatt for voldtekt og hvordan hun opplevde møtet med politi, påtalemyndighet og rettsvesen etter at hun anmeldte saken. Hennes historie er en sterk påminnelse om hvordan en slik hendelse og prosessen i etterkant reduserer livskvaliteten.

Vi er svært glad for at Tanja konkluderer med at det tross alt var verdt det – å anmelde overgrepet. Gjennom reportasjer og debattinnlegg i VG og andre medier, er det pekt på svakheter hos politiet og andre aktører når det gjelder håndtering av voldtektssaker.

Det som påpekes er reelle utfordringer, lang saksbehandlingstid i voldtektssaker er et problem. Vi vil jobbe for å redusere denne, i lag med overordna påtalemyndighet. Vår bekymring knytter seg til at det etterlates et inntrykk av at politiet ikke tar seksuelle overgrep på alvor. Vi frykter dette igjen kan bidra til at voldtektsoffer unnlater å anmelde.

Fra vårt ståsted, som politiledere i Nordland, vil vi understreke at politiet tar seksuelle overgrep på alvor. Vi mener at politiets kompetanse og forståelse for dette kriminalitetsfeltet er betydelig styrket de siste 10 årene. At arbeidet med seksuelle overgrep skal være høyt prioritert, er tydelig kommunisert fra Riksadvokat og Politidirektør. Disse prioriteringene er godt forankret i vårt politidistrikt.

Stor økning i antall seksuallovbrudd presser politiets kapasitet

Når sakene tar tid lang må det sees i sammenheng med den totale mengden anmeldte seksuallovbrudd. Norsk politi har de senere år opplevd en dramatisk økning i antall saker som omhandler voldtekt og andre seksuelle overgrep. Det samme gjelder saker som omhandler vold i nære relasjoner. Dette er en "villet" økning. Vi ønsker å redusere mørketallene og avdekke flest mulig overgrep. Vi har tro på at økt oppdagelsesrisiko har en forebyggende effekt.

På landsbasis har det i perioden 2014 – 2018 nesten vært en fordobling i antall saker som omhandler voldtekt og andre seksuelle overgrep. Samtidig øker antall voldssaker og saker der barn er involvert. I vårt politidistrikt behandler vi en større andel sedelighetssaker og voldssaker enn gjennomsnittet, og vi håndterer svært mange saker der barn er involvert.

Det innebærer at politiets hverdag i mye større grad består i å håndtere mange alvorlige integritetskrenkelser samtidig. Dette er de lovbruddene som gjør størst skade og som betyr mest for folk. Disse krever grundig behandling. Samtidig er dette de vanskeligste sakene bevismessig, der det ofte kun er fornærmede og mistenkte tilstede og forklaringene står mot hverandre.

Vår opplevelse er at det er økningen i antall anmeldte seksuelle overgrep som utfordrer vår kapasitet, mer enn det forhold at vi har brukt tid på reform og omstilling.

Mer kompetanse og høyere kvalitet gir bedre oppklaring

Pr 2.kvartal 2018 ble 68 % av sakene som omhandler seksuallovbrudd i Norge oppklart. Til sammenligning var oppklaringsprosenten 56,9 % i 2008 (at saken er oppklart betyr at påtalemyndigheten i politiet mener at man har avklart de faktiske forhold, ikke at det foreligger en domfellelse)

Når barn har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, eller har vært vitne til slike handlinger, skal de avhøres på Barnehuset – i det vi kaller et tilrettelagt avhør. Barnehuset har sammen med våre godt utdannede politispesialister som foretar avhør av barn, betydd svært mye for kvaliteten i disse sakene. I tillegg blir barna fulgt opp på en god måte både før, under og etter avhørene.

I 2017 ble det foretatt til sammen 489 tilrettelagte avhør av barn i Nordland. En stor del av den ressurstilførelsen som politidistriktet har fått den senere tid, er benyttet til å styrke dette fagfeltet og til å håndtere disse sakene på en kvalitativt god måte.

Gjennom nærpolitireformen jobber vi med mange tiltak som vil styrke kvalitet, feks mer fokus på patruljenes bevissikring, tilgjengelig etterforskningsledelse store deler av døgnet, og omfattende kompetansehevingstiltak for etterforskere.

Må prioritere mellom de prioriterte sakene

Våre ansatte kjenner daglig på at de ikke strekker til fordi vi må prioritere mellom prioriterte saker. Det oppleves at det er sprik mellom belastningen i jobben og rammebetingelsene for å løse oppgavene. Det gjør det vanskeligere å rekruttere og beholde folk på dette feltet.

I et politidistrikt som Nordland - med store avstander og spredt befolkning, må en stor del av våre ansatte delta i vakt og beredskap. Det vil derfor være begrenset hvor mange "rene" etterforskere vi kan ha. Men det pågår et viktig forbedringsarbeid i politiet og vi har tro på de kvalitetstiltakene som er satt i gang. Det er uansett vår jobb som ledere å prioritere riktig og få mest mulig ut av de ressursene vi har tilgjengelig.

Manglende tiltale eller frifinnende dom betyr ikke at fornærmede ikke blir trodd

Vi ønsker at fornærmede skal melde fra om overgrep og at overgripere skal måtte stå til ansvar. Vi er redd for at politi og rettssystem ikke er kapasitetsmessig rigget til å håndtere økningen i saker. Riksadvokaten har satt i gang et arbeid for å se på saksgangen i sedelighetssaker, og det er bra. For fornærmede spiller det mindre rolle hvor sakene tar tid, det er den totale tidsbruken som teller.

Politiet må bli flinkere å kommunisere om de strenge beviskravene som gjelder i straffesaker – vi må forklare at manglende tiltale eller frifinnende dom ikke betyr at fornærmede ikke er troverdig. For de fleste overgrepssaker er det ikke et spørsmål om troverdighet, men mer et spørsmål om hva man klarer å føre bevis for i retten. Vi har et rettssystem som stiller høye krav til rettsikkerhet – heldigvis. Men det har sin pris for de fornærmede – og vi må evne å ta bedre vare på dem når de sitter igjen med en opplevelse av å ikke bli trodd.

Det forebyggende perspektivet må løftes høyere

Seksuelle overgrep er et folkehelseproblem. Årets fredspris minner oss på at seksuelle overgrep brukes som våpen i krig. Også mindre alvorlige krenkelser kan føre til store belastninger.

Det bekymrer oss at flere og flere unge blir utsatt for eller anmeldt for seksuelle overgrep. Vi ser at grenser flyttes – det florerer med overgrepsmateriale på internett og 12 åringer deler nakenbilder i sosiale medier. Dersom vi skal klare å forhindre at flere og flere krenkelser skjer må vi løfte det forebyggende perspektivet høyere.

Vi må våge å bry oss. Vi må våge å si fra når overgrep blir begått og vi må øke kunnskapen blant både unge og voksene slik at grensene for hva som er greit og ikke greit blir mer tydelige og forstått av alle sammen. Dette angår alle. Politiet klarer ikke dette alene.