Kai Spurkland, Politiadvokat i Oslo politidistrikt, har skrevet kronikk i Aftenposten.
Kai Spurkland, Politiadvokat i Oslo politidistrikt, forklarer den juridiske problemstillingen rundt brenningen av Koranen og Pride-flagget

Det er lett å forstå at mange reagerer på dette. Hatkriminalitet og hatefulle ytringer er krevende juss - også for politiet. Jeg skal her forsøke å gi svar på noen av de spørsmålene som har blitt stilt. Jeg vil begynne med et par konklusjoner og deretter forklare bakgrunnen for disse:

- Det å tenne på Koranen, Regnbueflagget eller andre flagg og symboler er som klar hovedregel ikke straffbare hatefulle ytringer – det er lovlige politiske ytringer. Tidligere hadde straffeloven egne bestemmelser om krenkelse av religioner og krenkelse av flagg, men disse er opphevet.
- Det å tenne på eller ødelegge en symbolgjenstand som ikke er din egen kan være skadeverk og tyveri, og derfor straffbart.
- Det er riktig at politiet har etterforsket flere saker om brenning av Regnbueflagget enn om brenning av Koranen.

Hovedgrunnen til dette er at det bare er i Regnbueflaggsakene at noen har ødelagt andres gjenstander. Dermed er det tyveri og/eller skadeverk som uansett er straffbart.

Hvorfor er det lov å brenne flagg og religiøse bøker?

Det å tenne på symbolske gjenstander vil ofte regnes som en ytring. Ytringsfriheten er grunnlovsfestet og står svært sterkt i Norge. Det å straffe noen for en ytring kan bare skje når det finnes en klar straffebestemmelse og det er nødvendig og forholdsmessig for å ivareta tungtveiende samfunnshensyn. Straffeloven § 185 om hatefulle ytringer er en slik straffebestemmelse. Etter denne bestemmelsen er det straffbart å fremsette hatefulle ytringer overfor noen offentlig på grunn av deres hudfarge, religion, seksuell orientering mv.

Det er bare hatefulle ytringer rettet mot mennesker som kan være straffbare etter denne bestemmelsen. Hatefulle ytringer rettet mot ideologier, religioner, nasjoner eller institusjoner er som klar hovedregel ikke straffbare. Dette er slått fast av Høyesterett i flere avgjørelser, blant annet i en avgjørelse fra 2020 (HR-2020-185-A) hvor tiltalte ble dømt for følgende utsagn om muslimer: «[D]et er vel bedre at vi fjerner disse avskyelige rottene fra jordens overflate selv tenker jeg!!», men frifunnet for utsagnet: "[F]ordømrade svineri denne satans islam kulten!". Den første setningen rettet seg mot muslimer som personer og var derfor straffbar, mens den andre rettet seg mot Islam som religion og var derfor lovlig.

For å ta stilling til om en ytring er hatefull må den tolkes. Det kan være vanskelig, særlig når ytringen ikke kommer i form av ord, men i form av en handling, slik som brenning av symboler. Høyesterett har sagt at det ved tolking av ytringer vil være avgjørende hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut fra den sammenheng det er fremsatt i. Høyesterett har også gitt uttrykk for en forsiktighetsregel, som innebærer at man skal være varsom med å tillegge et utsagn et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt.

Brenning av symboler kan tolkes som en negativ ytring om personer som forbindes med symbolet eller som en negativ ytring om en stat, religion, institusjon eller ideologi som forbindes med symbolet. Det første vil kunne være straffbart, mens det andre ikke er det. For at krenking av et symbol skal regnes som en straffbar hatefull ytring må det være klare holdepunkter for at ytringen retter seg mot vernede personer. Hvis ikke må det tolkes som lovlig kritikk av den religionen, ideologien, institusjonen eller nasjonen symbolet representerer.

Selv om det å tenne på et symbol som hovedregel vil være en lovlige ytring, så kan det være straffbart skadeverk eller tyveri hvis den som tenner på ikke selv eier gjenstanden. Det å tenne på noen andres Regnbueflagg eller Koran vil være skadeverk, som er straffbart uansett.

Hvilke saker er det politiet velger å etterforske?

Politiet har tidligere vurdert om det å tenne på Koranen skal etterforskes som en hatefull ytring, men er kommet til at det ikke er grunnlag for å iverksette etterforskning fordi det som klar hovedregel vil være en lovlig politisk ytring.

Politiet har etterforsket flere saker hvor regnbueflagg har vært påtent eller ødelagt – men i alle disse sakene har det vært ødeleggelse av andres flagg. Disse sakene har derfor vært etterforsket som tyveri eller skadeverk – ikke som hatefulle ytringer.

Etter den tragiske hendelsen i Oslo 25. juni har politiet fått vite om enkelte tilfeller hvor regnbueflagget har vært brent. Politiet har ikke iverksatt etterforskning i disse sakene. Politiet har tidligere uttalt seg som om det var iverksatt etterforskning, og kan på den måten ha bidratt til at det har blitt usikkerhet om dette. Det må politiet ta på sin kappe.

Det politiet gjør nå er å vurdere om det er grunnlag for å iverksette etterforskning. Dette er grunnen til at politiet gikk ut og spurte om noen var frastjålet et regnbueflagg. Hvis flagget er stjålet vil saken bli etterforsket som tyveri og skadeverk. Hvis flagget ikke er stjålet, vil det etter all sannsynlighet ikke bli iverksatt etterforskning.

For å oppsummere så er det som hovedregelen ikke straffbart verken å brenne Koranen, Regnbueflagg eller andre symboler, med mindre man tenner på noen andres gjenstander. Det at man lovlig brenner et symbol betyr imidlertid ikke at man slipper straff for andre hatefulle ytringer. Hvis noen under en markering brenner et symbol og samtidig kommer med hatefulle ytringer mot en av de persongruppene som er vernet, vil politiet etterforske disse ytringene som mulig hatkriminalitet.

Hatkriminalitet er en sakstype som riksadvokaten har bestemt at politiet skal prioritere høyt. Det betyr at politiet må gjøre gode vurderinger av om det skal iverksettes etterforskning i saker som kan tenkes å være hatkriminalitet. Brenning av (egne) regnbueflagg er en ny type saker som ikke vært vurdert tidligere. I lys av hendelsene 25. juni og det trusselbildet som foreligger nå, vil derfor politiet gjøre en grundig vurdering før man tar stilling til om slike saker skal etterforskes nærmere. Dette er ikke et uttrykk for at politiet mener at enkelte vernede grupper har større rett på beskyttelse enn andre, men et uttrykk for at nye sakstyper på et prioritert område skal vurderes grundig før politiet konkluderer.

Kronikken ble publisert i Aftenposten 7.5.