Felles samfunnsansvar for å bekjempe kriminalitet

Forebygging av kriminalitet er en felles samfunnsoppgave som krever en mer forpliktende innsats fra flere enn politiet.

Politidirektøren anbefaler

Kriminalitetsbekjempelse og -forebygging bør tydeliggjøres som et nasjonalt tverrsektorielt samvirke, både i offentlig og privat sektor.

I offentlig virksomhet kan dette for eksempel gjøres ved at det innføres et samvirkeprinsipp, som på beredskapsområdet og ved at offentlige virksomheter får kriminalitetsbekjempelse inn i sine tildelingsbrev.
Private aktører kan pålegges tilsvarende ansvar for innsats gjennom egnet lovgivning.

Det bør legges til rette for en kontinuerlig og hurtigere tilpasning av regelverk som muliggjør effektiv kriminalitetsbekjempelse og -forebygging, med forutsigbare retningslinjer for endring.

Dette inkluderer for eksempel regelverk som i større grad tilrettelegger for og pålegger gjensidig deling av data mellom politiet og andre aktører; private og offentlige.
Innføring av konkrete forebyggende virkemidler som i større grad enn i dag kan settes inn i en tidlig fase mot aktører som gjentatt og systematisk utnytter sårbarheter eller offentlige tilskuddsordninger for kriminelle formål. For eksempel kan offentlige etater med særskilt tilsynsansvar gis adgang til å forby aktivitet, midlertidig eller inntil videre hvis lovbruddene er tilstrekkelig grove. Det kan også vurderes forebyggende virkemidler som gir politiet mulighet til å lukke eller å pålegge aktører å lukke sårbarheter midlertidig.
Det kan vurderes å etablere en funksjon for mottak, rask bearbeidelse og oppfølging av forslag til regelverksendringer, i særdeleshet der effekten vil treffe på tvers av sektorer. Politiet vil være en naturlig bidragsyter i en slik funksjon.

Hva vil vi oppnå?

Omfanget av kriminalitet reduseres ved at alle deler av samfunnet, både i offentlig og privat sektor, samvirker kriminalitetsforebyggende på sine områder. Samlet sett vil det bidra til å redusere sårbarheter for kriminell aktivitet og til å avdekke kriminell virksomhet. Dette vil igjen føre til et tryggere samfunn og legge til rette for å opprettholde tilliten innbyggerne imellom og mellom innbyggerne og myndighetene.

Bakgrunn

Samfunnet vårt har mange sårbarheter – både fysiske, digitale og sosiale – som kan utnyttes til ulike former for kriminalitet. Nye sårbarheter oppstår kontinuerlig, blant annet som følge av den raske teknologiske utviklingen, og Norge som et åpent og tillitsbasert samfunn er særlig utsatt. Kriminelle nettverk setter ofte denne utnyttelsen i system, mens andre handler mer spontant og opportunistisk. Det er med andre ord snakk om både at tyven venter på muligheter og at mulighet gjør tyv.

Felles for både den organiserte og den mer spontane kriminaliteten er at de baserer seg på svakheter og sårbarheter i samfunnet for å lykkes. Svært ofte er det aktører utenfor politiet, både private og offentlige, som har de rette virkemidlene og tiltakene. Selv om politiet har ansvaret for å etterforske kriminalitet, kan og skal ikke politiet forebygge og bekjempe kriminaliteten alene. For å redusere risiko kreves et samfunn som evner å handle i fellesskap, med målrettet forebygging og rask tilpasning til kriminalitetsutviklingen.

Ungdomskriminalitet er et høyaktuelt eksempel, hvor det er flere aktører som spiller viktige roller. Foreldre, kommuner, skoler, fritidstilbud, barnevern, helse, andre lokale aktører og politi er alle med på å forebygge og redusere risiko for at unge blir fanget i kriminalitet, enten som følge av opportunisme, eller at de er sårbare og blir utnyttet. Dette er komplekst, men forebygging og bekjempelse av ungdomskriminalitet krever at alle relevante aktører tar ansvar der de har en påvirkning. De ulike ressursene må finne hverandre og samhandle, og et godt resultat krever at det er lagt til rette for et godt samvirke.

På samme måte er det mange aktører som har viktige roller for å forebygge, avdekke, stanse og bidra til oppklaring av vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd. Det gjelder andre offentlige virksomheter, som kommuner, barnevern, helse og skoler, men også private virksomheter, som internettleverandører og teleselskaper.

Økonomisk kriminalitet er et annet eksempel der andre aktører enn politiet må ta sitt ansvar. En felles innsats i å gå etter den grunnleggende økonomiske motivasjonen, lukke sårbarheter og redusere mulighetene for kriminalitet er nødvendig for å redusere alvorlig kriminalitet. Banker og teletilbydere er eksempelvis sentrale i samfunnets kriminalitetsforebygging når de avslører bedragerier og hindrer misbruk ved å blokkere telefonnumre eller stoppe mistenkelige transaksjoner.

Det pågår mange prosesser for økt samarbeid allerede, blant annet knyttet til felles satsingsforslag til statsbudsjettet fra statlige virksomheter og ulike etatssamarbeid. Det er likevel et behov for en tydeligere formalisert og forpliktende samvirkemodell som kan styrke samhandling, sikre at hver aktør tar ansvar for å beskytte sine verdier og bidrar til felles kriminalitetsbekjempelse for hele samfunnet.

Samvirkeprinsippet innenfor beredskapsfeltet legger til grunn at myndigheter, virksomheter og etater har et selvstendig ansvar for å virke best mulig sammen for å løse problemet. Tilsvarende prinsipp finnes ikke innenfor kriminalitetsbekjempelse. Det er etablert mange former for samarbeid, men det er behov for et mer forpliktende samvirke – et felles ansvar om å virke sammen mot et felles mål, med felles situasjonsforståelse for å kunne handle presist og målrettet.

De fire beredskapsprinsippene

Ansvarsprinsippet
Den organisasjon som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon, har også ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for å håndtere ekstraordinærehendelser på området. Ansvarlig instans må ta stilling til hva som er akseptabel risiko.
Likhetsprinsippet
Den organisasjon man opererer med under kriser, skal i utgangspunktet være mest mulig lik den organisasjon man har til daglig.
Nærhetsprinsippet
Kriser skal organisatorisk håndteres på lavest mulig nivå.
Samvirkeprinsippet
Myndigheter, virksomheter og etater har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

I et samvirke på tvers av etater og sektorer vil det oppstå verdikollisjoner mellom grunnleggende hensyn og rettigheter. Dette gjelder for eksempel i et spørsmål om informasjonsplikt opp mot taushetsplikt, personvern og adgang til å utlevere informasjon. I hvilken grad og i hvilke situasjoner hensynet til samfunnsvernet skal gå foran grunnleggende hensyn, som personvern og rett til privatliv, må underlegges en demokratisk debatt og forankring.

Lytt til podkasten Politidirektørens faglige råd

🎧 Felles samfunnsansvar for å bekjempe kriminalitet (Spotify)

🎧 Podkasten Politidirektørens faglige råd (Spotify)